Enetiltak i barnevernet kan være det barn trenger

Vi ønsker å nyansere bildet som VG har malt av enetiltak og vise hvordan enetiltak kan være det noen barn trenger og at det også kan gi positive utfall. Det er imidlertid viktig å gi rett tilbud til rett person, noe VG viser til dessverre ikke alltid skjer.

VG har de siste ukene rullet opp flere saker knyttet til bruk av enetiltak i barnevernet, og flere unge voksne som har bodd i enetiltak har blitt intervjuet. Vi er veldig glade for at norsk barnevern blir debattert, selv om vi skulle ønsket oss litt mer nyanserte fremstillinger og mindre sensasjonsoverskrifter. Det er flott at ungdommene blir hørt, men det er også bekymringsfullt å gjøre enkeltungdommer til talspersoner for en veldig heterogen gruppe med svært ulike behov. Noen av de ungdommene som sliter mest har et komplekst tilstandsbilde med mange vonde erfaringer og ofte alvorlig psykisk lidelse. Det handler om ungdom som står i fare for å ta livet av noen, skade seg selv eller andre eller i verste fall bli gitt opp av samfunnet. 

Mange barn lever altfor lenge med og i omfattende omsorgssvikt. For enkelte medfører dette påkjenninger som påvirker deres evne til å inngå i relasjoner og kunne nyttiggjøre seg omsorg. De har behov for ivaretagelse og omsorg som er langt på siden av det normale. De trenger ofte også behandling. Psykisk helsevern har over tid bygget ned sine institusjonsplasser og i dag står man med få muligheter for å ivareta ungdommene innenfor døgnkontinuerlige rammer. Barna er dermed overlatt til barnevernsplasseringer.

Myndighetene og politikernes tilsvar på enetiltakssakene har vært å si at det bør være nullvisjon for enetiltak, og byråden i Oslo har uttalt at de skal jobbe for å utfase kommersielle aktører innen barnevern som tilbyr disse tjenestene. At man ønsker færre kommersielle aktører inn i norsk barnevern er bra, men det har blitt rom for kommersielle aktører nettopp fordi de kan tilby tjenester det er behov for og som det offentlige ikke har «på menyen». 

Vi har lang erfaring innenfor psykisk helsevern og har jobbet spesielt med barnevernsinstitusjoner i et prosjekt for å bedre oppfølgingen av psykisk helse hos barna som lever der. Som forkjempere for barn og unges psykiske helse har vi, kanskje paradoksalt nok, vært i situasjoner hvor vi har argumentert for plasseringer i enetiltak. Dette har ofte vært siste utvei etter en lang rekke svært problematiske flyttinger og brutte relasjoner, hvor profesjonelle og dyktige miljøterapeuter ikke har kunnet gjøre jobben sin på grunn av rammene de jobber under. Vi har sett smerten og tilkortkommenheten både hos ungdommen og de ansatte. Vi har også som representanter for psykisk helsevern kjent på egen hjelpeløshet. Enetiltakene har ikke blitt tatt lett på, men er drøftet i mange ledd før det anbefales. Vi er enige med Barneombudet at det er ønskelig med en lovregulering av enetiltak. Det er også et behov for å finne flere og kanskje mer optimale alternativer.

Vi frykter at man i dagens debatt står i fare for å begrense tilbudene i psykisk helsevern og barnevern ytterligere, og dermed svikte barna mer. For å skreddersy tilbud rundt barn, trenger man gode alternativer å velge blant. Det offentlige må ta innover seg at det finnes barn som har så alvorlige vansker at de i perioder må bo alene med en svært tett voksenstøtte. Alle tiltakene som blir igangsatt må henge bedre sammen og knyttes mer opp mot et fritids- og skoletilbud. De to sistnevnte viser seg å være viktige indikatorer på videre fungering i livet. Realiteten rundt tiltakene er dessverre en annen. Det foreligger få langsiktige planer, og tilbudet styres av her og nå-fungeringen til barnet – ikke med en langsiktig plan. Slik ender mange av disse barna opp med endeløse flyttinger og relasjonsbrudd. Her skjer det mye skade i offentlig regi. Vi vil her slå et slag for forslaget til Barneombudet om bedre og tidligere psykisk og medisinsk utredning av barn i offentlig omsorg, da dette er viktig for å gi vedkommende en god og tilpasset omsorg.  

VG påpeker mange utfordringer med enetiltak. Vi mener at det viktigste punktet er at mange barn og ungdom opplever tiltakene som vanskelige og at de mister kontroll over eget liv. Enetiltak er mer eller mindre alltid en kortvarig løsning. Det er bra, men kan også by på problemer. Barnet plasseres i et tilbud det vet ikke har varighet, dette gjør noe med stabiliseringen de har behov for og tilliten til hjelpeapparatet. Det er også store utfordringer å drifte denne type tilbud, da man skal skaffe gode og trygge fagpersoner som er villig å jobbe på korte kontrakter, uten en sikker arbeidsfremtid. Det aller mest ønskelige hadde vært om de voksne omsorgspersonene rundt barnet kunne følge barnet hele veien, fra enetiltak, til andre tiltak.

I tråd med VG mener vi at det er trist at vi har barn i Norge som er på anbud. Dersom vi hadde hatt mange, gode og varierte offentlige tjenestetilbud for plasseringer innen barnevernet, hvor samarbeid med psykiatrien er regelen heller enn unntaket, kunne vi ha sikret mer tilpasset og helhetlig hjelp til disse barna tidligst mulig. Enetiltak bør ikke avskaffes så lenge det ikke finnes gode alternativer.

Henriette Sandven

overlege BUP, Follo. Akershus universitetssykehus